I dag ville Arnold J. Eikrem fylt 90 år - les om en av norsk sjakks fremste ildsjeler

Av Per Ofstad og Otto Ibenfeldt

Arnold levde for sjakken på heltid, den var med ham syv dager i uken og ferie fra sjakk var et ukjent begrep for ham. Arnold var et rastløst og utålmodig menneske. Han hadde hele tiden planer for nye aktiviteter og hadde en forunderlig evne til å trekke folk med seg for å gjennomføre det han hadde fore.

Han arbeidet med stor optimisme og hadde en evne til å improvisere når noe gikk galt. Meldte en spiller avbud fra en turnering i siste liten og dermed ville ødelegge kategorien, fant Arnold alltid en løsning. Hans hukommelse var usedvanlig, godt trenet opp ved mangel på skriftlig dokumentasjon ut over et personlig lappesystem. Han kunne plukke opp en ny spiller med den rette rating, og han visste hvor han kunne finne vedkommende. Det ble mye faxer og telefoner når Arnold skulle invitere til en ny turnering på Gausdal. Selv om konkurransen rundt om i Europa stadig er blitt større fra andre som arrangerer turneringer, så kom spillerne til Gausdal. De hadde vanskelig for å si nei til Arnold, og hans turneringer var populære. Toppspillere, med mange tilbud, kom også fordi Arnold hadde tatt seg av dem den gang de var i begynnelsen av sin karriere.

Arnold kjente det internasjonale sjakkmiljø, både administratorene i de forskjellige land og spillerne. Han var til stede ved svært mange av de viktige sjakkbegivenheter. Særlig Island hadde han et godt forhold til og han vil bli savnet sterkt der. Siste gang han var til stede ved en internasjonal turnering var i Bad Liebenzell i slutten av november. Det var VM for seniorer som ble arrangert der. Han kombinerte denne turen med reisen til Paris hvor FIDE hadde sin ekstraordinære kongress.

Da han ankom spillelokalet kom de store spillerne, Taimanov, Suetin, Vasjukov med flere raskt bort for å hilse på ham. Flere fisket også etter invitasjon til Gausdal. Han kom dit, ikke bare for å hilse på gode venner, men også for å se om det var muligheter for å lage større seniorarrangmenter i Norge. VM for seniorer er et offisielt mesterskap i FIDE.

Arnold ble som ung lovende spiller sendt for å representere Norge i det første VM for juniorer i 1951. Det ble holdt i Birmingham. Han kunne derfor ikke delta i det første norske juniormesterskapet i Stavanger. Dette var sikkert gunstig for juniorene i Stavanger, men enda mer gunstig for det norske sjakkmiljø. I Birmingham fikk han sin første kontakt med det internasjonale sjakkmiljø og han ble tent på oppgaven med å få Norge mer med i internasjonal sjakk. Han ville selv arrangere internasjonale turneringer. Han ergret seg over at juniorsjakk var så lite påaktet av klubber og forbund. Han hadde den klare visjon at skulle sjakklivet blomstre i Norge, måtte juniorsjakken gis bedre forhold.

Hans utålmodighet ble ikke satt nok pris på av "det etablerte sjakkmiljø" og for å få armslag stiftet han Sjakkklubben Jarl. Denne klubben burde være i Guinness rekordbok som turneringsarrangør. Julen 1951 startet den første internasjonale juniorturnering. Bent Larsen vant sin første internasjonale turnering i Trondheim! Dette ga de norske juniorer en meget viktig mulighet til å utvikle seg og til å måle krefter på den internasjonale arena. Dette var noe annet enn de tradisjonelle høst- og vårturneringer i klubben og landsturneringen en gang i året. Arnold ga den inspirasjon som var nødvendig. Turneringen var velorganisert og ble fulgt opp av en rekke slike "juleturneringer". Han overtok "Havannakiosken" i Kongens gate etter sin far og dette ble fort et viktig sjakksentrum.

Etterhvert arrangert Arnold turneringer for "yngre lovende" spillere, ikke bare for juniorer. I 1959 vant Svein Johannessen sin første internasjonale turnering i Trondheim. Heikki Westerinen deltok for første gang utenfor Finland. Alle ble godt tatt vare på i Trondheim, både norske og utenlandske spillere. Gjestfriheten var stor i Sverdups vei, Esther og Arnold tok imot når spillere ankom til turneringene. Det ble servert god mat og noen ble inkvartert. Det gjaldt å gjøre det rimelig for spillerne!

Arnolds posisjon hos de unge spillere var stor og ut over 50-årene innså også det øvrige sjakkmiljø hans innsats for sjakken. På kongressen i Lillehammer i 1957 ble han valgt til president. Sjakk-Norge ble da styrt fra Trondheim. På den tiden drev han et stort fruktimportfirma sammen med broren Odd. "Piren" på havnen ble det nye sjakksentrum. Han brukte mye egne penger på sjakkvirksomheten, forbundet hadde en meget svak økonomi. Et eksempel på denne tilstanden var at på kongressen i Lillehammer ble kontingenten til forbundet øket med 1 krone! Dette skjedde etter mange timers debatt om hvorvidt det skulle være en økning på en hel krone eller bare 50 øre pr. medlem.

Arnold gikk av som president i 1959 og det ble gjort en stor urett mot ham på kongressen i Fredrikstad i 1960, han ble ekskludert fra Norges Sjakkforbund. Dette innså hele det norske sjakkmiljø etter hvert og han ble igjen valgt til president i 1970. Arnold ble sittende ved roret frem til 1979 da han gikk av og ble utnevnt til æresmedlem av Norges Sjakkforbund.

I denne periode skjedde det mye i norsk sjakk. Arnold var full av ideer og tiltakslyst. Norsk Sjakkblad kom ut regelmessig, han innførte Elo-systemet og startet Norges Grand Prix-turneringene. Det er naturlig at en mann som utfoldet så stor aktivitet på flere områder med så stor energi også til tider ble omstridt. Andre hadde muligens et annet syn på hva som var viktig for sjakken. I denne presidentperioden vokste også hans innsats med å arrangere turneringer. Han trivdes med å arrangere turneringer, og han innså at det var nødvendig for å heve sjakknivået i landet.

Arnold og Smith Eriksen innledet både et godt samarbeid og et godt vennskap, en lykkelig kombinasjon for norsk sjakk. Det åpne NM ble arrangert på Gausdal i 1970 og har siden vært en årviss begivenhet. Gausdal ble sentrum for de mange turneringer, "Sjakkens Mekka" som noen har døpt det til. I 20 år bar sjakkfestivalen i juli/august vært av de viktigste begivenheter for de fremste norske sjakkspillere. Det er ikke få GM- og IM-inntegninger som er gjort på Gausdal. De svenske spillere gir Arnold stor del av æren for å ba fått frem flere av de svenske stormestrene.

Arnold var opptatt av at spillerne skulle få den inspirasjon som det er å oppnå en inntegning eller vinne elo-poeng. I 1985 arrangerte ban junior-VM på Gausdal og målet var at Simen skulle vinne. Det ble Anand som trakk det lengste strået i kampen om tittlen. Året etter trakk arrangøren seg fra sin oppgave om å arrangere NM. Arnold tok utfordringen og vi fikk et NM på Gausdal. Arnold fikk oppleve at Gausel og Tisdall fikk sine GM-titler og ban gledet seg stort over dette. Han fikk derimot ikke oppleve at Djuurhus fikk sin tittel i den siste turnering Arnold arrangerte nå i januar. Arnold gjorde forarbeidet til denne turneringen men sykdommen gjorde det umulig for ham å dra til Gausdal. Når vi kom til Gausdal til en turnering var Arnold ofte den første som møtte oss i resepsjonen og vi fikk følelsen av at vi var spesielt velkomne. Den samme følelsen hadde de fleste andre også. Det er mange sjakkspillere som vil savne den varme og positive mottagelsen som Arnold møtte dem med på Gausdal.

Arnold drev Sjakkutsalget, den viktigste kilde til sjakkmateriell i Norge. Han flyttet til Oslo tidlig på 1980-tallet og fra Jomfubråten strømmet det ut brev om turneringer og sjakkmateriell. Det var mange som tok turen opp på Nordstrand for å se om det var kommet noe nytt og for å slå av en prat med Arnold. Kontoret og stuen hans bar preg av å være selve informasjonssentret for sjakk, Man var ikke der lenge før telefonen ringte, ofte fra utlandet, en fax kom inn eller at Arnold måtte ringe en eller annen. Hans meget gode hukommelse var et uttømmelig arkiv. I tillegg hadde han sine lapper, riktignok husket han ikke alltid hvor han hadde gjort av dem, men de dukket som regel opp.

Arnold var skrivemaskinmann, han var vel for utålmodig til å til å ta arbeidet med å lære seg tekstbehandling. Han snakket stadig om at han skulle skaffe seg utstyret, men han forble tro til skrivemaskinen. Arnold var også sjakkjournalist. Han redigerte sin daglige spalte i Adresseavisen i en årrekke. Det var en spesiell spalte som alltid hadde de aktuelle nyheter om turneringer og sjakkpolitiske begivenheter i tillegg til en stilling fra et parti. Spalten bar, i likhet med alt som Arnold foretok seg, hans personlige preg. Den var ofte informasjonskilden til andre sjakkspalter. Arnold var hjelpsom overfor andre spaltister med informasjon, Roald Bukne, som hadde spalten i Dagbladet i en årrekke, har uttrykt stor takknemlighet for den assistanse han fikk fra Arnold når det gjaldt å få tak i aktuelt stoff. Arnold deltok lite i turneringer selv om han var en sterk spiller. Det var utenkelig for han å sette seg ned med en teoribok for å studere sjakk. Han gledet seg over god sjakk og fulgte nøye med i viktige partier og spillet til de yngre talentene.

Hans interesse var livet omkring sjakkbegivenhetene, han ville observere men ikke delta. Hans deltagelse var å arrangere turneringer og å legge til rette for spillerne. Dette gjorde ham til en stor inspirator for mange.