Min første sjakkturnering

Som de fleste andre som har vært igjennom et studieløp har jeg blitt tvunget inn i et fag ved navn exphil, der man skal lære om de gamle filosofer og reflektere over hvordan deres bøker og nedskrevne samtaler har formet samfunnet vi lever i. Ved første forelesning forlot jeg salen etter første halvdel, der det gjennomgående temaet hadde vært «Hva er en kopp». Var det dette jeg hadde ankommet Dragvoll klokken 08:15 for å finne ut av? Diskusjoner på om det var koppens figur, mulighet til å oppbevare væske eller kun vår oppfatning av hva en kopp er som utgjorde «koppheten» til en kopp? Når det nå har gått over 5 år siden denne karakterformende halve forelesningen vil jeg nå ta en side ut av den akademiske foreleserens bok og fundere over hva «sjakkturneringheten» ved en sjakkturnering er, dog uten noen referanser til Platon.

Er du usikker på hvor terskelen for å melde seg på en klubbarrangert sjakkturnering ligger, kan jeg fortelle deg at du ikke er alene. Etter ett år som ansatt i Sjakkforbundet kviet jeg meg fortsatt for å melde meg på en rangert sjakkturnering. Jeg hadde mange spørsmål: Hva er det som møter meg i døren, hva gjør jeg mellom partiene, er jeg i det hele tatt god nok til å sette meg på andre enden av brettet fra de motstanderne jeg blir trukket opp imot? Helt til slutt, funker de knepene jeg bruker på Lichess når jeg holder brikkene i hånda, eller ser motstanderne tvers igjennom min slue Stafford-gambit forberedelse?

Det som møtte meg i døren, først og fremst var frivillig innsats. Folk fra klubber og styrer som hadde lagt ned mange timer og dager på å forberede et arrangement som skulle føles velkomment for alle som ønsket å delta. På hotell-lokalet fant jeg blant annet stormestre i klasse A som konkurrerte med nøye forberedte åpninger og varianter, både rutinerte eldre og lovende yngre sjakkspillere over brettet i klasse B og deltakere som gjorde sitt første, andre og tredje steg inn i turneringssjakken i klasse C.

Det som skiller et arrangement i sjakken fra andre sports- og idrettsarrangementer jeg har deltatt i, være seg fotball, alpint eller tennis er aldersspriket. Unge gutter og jenter nede i 10-års alderen spilte, vant og tapte mot menn og kvinner langt eldre enn seg selv. Personlig både vant og tapte jeg mot spillere både i de lave tenårene og mot folk som hadde flere år i bagasjen enn meg selv. Mellom partiene fikk jeg høre om motspillernes erfaringer fra sjakkmiljøene i Vest-, Sør- og Nord-Norge og de jeg møtte fikk høre om en nervøs kontorarbeider som spilte sin første turnering. Et stikkord fra dette arrangementet er at man følte seg møtt, selv om mine sjakklige prestasjoner ikke bestod alle prøvelsene de ble satt til.

For å svare på hva sjakkturneringheten i en sjakkturnering er for meg, er det det sosiale som står i sentrum. Et 3+0 parti på lichess kan gi meg både mestringsfølelse og frustrasjon, men en sjakkturnering i Drammen sentrum ga meg nye bekjentskaper med interessante, møtende og hyggelig mennesker, om lag syv kopper kaffe og ikke minst en unnskyldning til å hylle de frivillige som står bak slike fantastiske arrangementer som ikke ville eksistert uten deres arbeid. Jeg håper at jeg møter deg som aldri har meldt deg på en sjakkturnering ved neste anledning, fordi fysiske sjakkturneringer er noe jeg absolutt kommer til å gjenta både en, to og tre ganger til.