Verdien av synlige forbilder- noen erfaringer fra kvinner i norsk sjakk

På min tidligere arbeidsplass hadde vi en haug bedriftsidrettslag, men en sjakklubb glimret med sitt fravær. På den tiden var jeg nyforelsket i sjakken (det er jeg vel ennå), dannet en bedriftssjakklubb og forsøkte overivrig å rekruttere alle menn og kvinner som hadde hørt om sjakk.

Fra flere kvinner kom argumenter som jeg nå har hørt tallrike ganger i samtale med utenomsjakklige venninner og bekjentinner, og som jeg sjeldnere hører fra mannlige venner: «jeg er ikke smart nok/ikke smart på den måten», «jeg kan reglene, men klarer ikke å se mer enn ett trekk frem» og «jeg har ikke den typen hjerne». Argumentene vitner om et syn på sjakkegenskaper som iboende eller lett tilgjengelige hos noen (ofte menn) og fraværende eller vanskelig tilgjengelig hos andre (ofte kvinner). Som om sjakk er noe en er født med og ikke noe som må læres, og at det å ikke kunne se flere trekk frem er tettere knyttet til intelligensnivå enn hvorvidt en har spilt sjakk før. I tillegg underkjenner en slik tankegang innsatsen som legges inn for å bli god – menn er heller ikke født med overlegen stillingsforståelse eller inngående kunnskap om Semi-Tarrasch. Det må læres, og det krever arbeid og engasjement uavhengig av kjønn.

Det er leit å se at mange ikke opplever seg selv som potensielle sjakkspillere, og at en tenkt utilstrekkelighet hindrer dem fra å delta i det jeg tror kunne blitt en givende hobby for mange flere damer enn de få av oss som har glede av sjakken i dag. I mitt tilfelle forsøkte broren min å rekruttere meg lenge før jeg begynte å spille. Det tok åtte år fra jeg først avfeide sjakk fordi jeg var hellig overbevist om at det ikke var for meg til jeg håndhilste på motstanderen i min første turnering.

Kunne ferden fra «jeg har ikke den typen hjerne» til «lykke til» ha blitt kortet ned? En effektiv medisin mot manglende selvtillit blant kvinner er å se suksess hos andre kvinner – drøssevis forstod at sjakk kunne passe for dem etter å ha sett Beth Harmon herje i Queen’s Gambit. Heldigvis finnes det rikelig med kvinnelige sjakkforbilder i ikke-fiktiv form også. Å se mennesker som er sammenlignbare med en selv i rollen som sjakkfaglige autoriteter, høre om turneringserfaringer og se dem i spillsituasjoner kan være selvtillitsfremmende og motiverende, senke terskelen for å begynne eller bidra til at man ønsker å fortsette. For å se eksempler på hvordan damer kan fremmes og rekrutteres har jeg tatt en prat med tre kule kvinner som har avholdt arrangementer for/med kvinner i høst.

Hvem: Susanne Quist i Kristiansand Sjakklubb

Hva: Begynnerkurs for kvinner i august 2023 og spillkveld for kvinner i november

Hvorfor ønsket du å lage dette arrangementet?

Jeg er medlem i en klubb hvor jeg lenge var den eneste kvinnen. Situasjonen har fått meg til å reflektere mye omkring kjønnsbalansen i sjakkverdenen. Jeg ønsket å bidra til å gjøre det lettere for andre kvinner å komme i gang med sjakk, og jeg ønsker flere kvinner inn i klubben!

Hvordan ble arrangementet markedsført?

Vi markedsførte begynnerkurset på klubbens hjemmeside, med betalt annonse på Facebook, og med plakat og flyere som ble distribuert rundt i byen.

Hva fungerte godt?

Det fungerte godt å ha en lavterskel møteplass, hvor man kunne bli kjent med andre som er interessert i det samme, samtidig som at man kunne lære noe og prøve seg litt på brettet, uten at det var så høytidelig eller skummelt.

Hva ville du endret på hvis du skulle holdt arrangementet igjen?

En idé jeg har hatt er om det kunne vært en god ide å samarbeide med andre lokale aktører for å nå ut til nye målgrupper, som for eksempel bibliotek, studentforening, bedrifter eller andre.