17. okt. 2023
May-Helene Gram Franck
Kultur og debatt
En takk til turneringslederne
Mens seriesjakken nærmer seg med stormskritt, løfter vi blikket vekk fra sjakkspilleren og retter det mot turneringslederen. Det du skal få lese nå, er en tekst fra spalten "sett og hørt" i Norsk Sjakkbladet. Dette stykket ble publisert i utgave 2 og 3 i 1929, og kan sies å være like relevant i dag.
Har De nogensinde vært turneringsleder? Ikke.
Da kan De nok ikke sette Dem inn i hvad det vil si. For denne politimesterstilling i Caissa´s rike er absolutt ikke behagelig.
Hvis en klubb engang har hatt et turneringsreglement, så er det i årenes løp gått i glemmeboken. Lederen arbeider tilslutt uten instruks, kun med de erfaringer han muligens selv har erhvervet sig.
Forsøker han å håndheve resten av reglementet, vil han snart merke, at spillerne tror han tar sig ulovlige rettigheter og kanskje også skumler over at han favoriserer enkelte.
Lederen får snart føle, at han ikke bare har fått ærespost, men også en Uriaspost.
Ingen befinner sig i en mere pinlig stilling enn en turneringsleder, som passer på at en spiller ikke overskrider tidsfristen. Langviseren nærmer sig tolvtallet, klaffen har løftet sig og spilleren selv ser mer på de urskiver enn på brettet. Da har lederen det ikke godt, ti han vet at enhver avgjørelse blir tvilsom. Uret er ikke alltid nøiaktig regulert og klaffen kan falle både før 12 og efter 12.
For å få en turnering avviklet i rett tid og på en nogenlunde ordentlig måte, skal han være ikke så litet av en diplomat. Hensyn må taes og hensyn må ikke taes. Sjakkspillerne er nu engang kun mennesker. Man spiller sjakk for fornøielsens skyld og ingen liker å få seir over en motstander, fordi han ikke har kunnet melde forfall.
Spillerne må legge godviljen til og huske på at turneringslederen er der for å ivareta alles interesser.
