En fredelig krig på tvers av generasjoner

Lyngebakken bo- og behandlingssenter i Skien sendte i fjor ut en forespørsel til lokale sjakklubber for å finne en sjakkvenn til Wenche og da var ikke Ramin sen å be. Han hadde allerede tenkt at frivillig arbeid var noe han hadde tid og lyst til, så da forespørselen fra Lyngbakken kom så tenkte han at dette måtte være midt i blinken.

Da Ramin møtte Wenche til deres første sjakkparti var han spent på hvilket nivå hun var på. Han tenker at han skal spille noen forsiktige åpningstrekk. 83-år gamle Wenche hadde imidlertid ingen intensjon om å spille forsiktig. Hun gikk til angrep med en Kongegambit som regnes som en av de mest aggressive åpningene i sjakk. Det ble raskt klart for Ramin at han spilte mot en meget god spiller som fremdeles husket sin sjakkteori.

Kongegambit var en åpning Ramin ikke kjente til fra tidligere. Etter det første møtet innså derfor Ramin at han måtte studere denne åpningen slik at ikke Wenche bare skulle kjøre over han.

Siden det første møtet har de hatt faste sjakktreff hver fredag på Lyngbakken bo og behandlingssenter. Ramin vinner de fleste partiene med god betenkningstid, men når sjakklokkene kommer på bordet er det Wenche som behersker dette best. Da jeg besøkte de to sjakkvennene, spilte de et parti lynsjakk med 3 minutters betenkningstid. Selv om Ramin etter hvert klarte å få opp god stilling var han sjanseløs på å følge Wenche sitt imponerende tempo. Da Ramin til slutt gikk tom for tid hadde Wenche fremdeles mer enn 1 minutt igjen på sin klokke.

På reise mot sjakktoppen
Wenche lærte i sin tid sjakk av sin 5 år eldre bror Jan. Hun forteller at det var kraftig regnvær den dagen da Jan kom bort til henne og spurte om hun hadde lyst til å lære et spill. Dette spillet var sjakk og dette ble starten på hennes store sjakkinteresse. Hun spilte en del med sin bror, men da han begynte på gymnaset ble det mindre tid til sjakkspilling. Snart skulle hun imidlertid flytte til Horten der hennes onkel bodde. Han var ikke noen sterk sjakkspiller, men i likhet med Wenche var han fascinert av spillet. De spilte mye sjakk og hadde stor glede av jevnbyrdige kamper.

Da Wenche senere gikk på lærerskolen i Kristiansand ble hun en del av det lokale sjakkmiljøet. Det startet med at hun satt på hybelen sin og leste en annonse i avisen der det sto: Er du mye alene? Lurer du på hva du skal gjøre om kveldene? Kom og besøk Kristiansand sjakklubb!

Dette var midt i blinken for den sjakkinteresserte lærerstudenten og hun dro raskt ned til sjakklubbens lokaler. Det skulle imidlertid vise seg at hun hadde tatt feil av tiden og kom frem til tomt lokale. Da hun skulle gå kom imidlertid en kvinne bort til henne og spurte om hun spilte sjakk. Denne kvinnen var Soffia Lundberg som snart skulle bli en av Wenche sine beste sjakkvenner. På det tidspunktet var Soffia en sterkere sjakkspiller enn Wenche, men det skulle ikke ta lang tid før styrkeforholdet jevnet seg ut.

I 1959 ønsket Soffia å delta i Landsturneringen (Sjakk-NM) i Oslo, men kun hvis også Wenche ble med. Wenche lot seg overtale og dette ble første gang hun fikk prøve seg mot alle de beste kvinnelige sjakkspillerne i Norge. Wenche endte på en imponerende 5.plass. Kun en plass bak sin venninne Soffia Lundberg.

Etter å ha oppdaget at hun kunne spille jevne partier mot noen av Norges beste sjakkspillere ble Wenche motivert til å bruke enda mer tid på sjakken. I 1960 deltok hun på nytt i Landsturneringen som dette året ble avholdt i Fredrikstad. Dette skulle bli året der Wenche skulle gjøre sin sterkeste prestasjon i karrieren. Hun klatret opp pallen og tok bronse, plassen foran Soffia.

Sjakk er en fredelig krig!
Wenche mistet aldri sin lidenskap for spillet og var en aktiv klubbspiller helt frem til hun ble pensjonist. Hun kan fortelle at hun likte spillet selv når hun fikk bank, men det morsomste er å «banke» andre. Sjakk er en fredelig krig forteller hun. På sitt beste hadde en rating rett under 1800 og var en respektert spiller. Hun forteller at hun aldri opplevde det som vanskelig å bli akseptert som kvinne i sjakkmiljøet selv om noen av mennene ikke likte så godt å bli slått av en kvinne.

Etter at hun ble pensjonist ble det mindre sjakkspilling, men hun beholdt interessen for spillet. På Lyngbakken bo- og behandlingssenter spilte hun av og til mot den lokale presten. Det var likevel stor glede da Ramin begynte å besøke henne. Deres sjakkpartier er et av ukas store høydepunkter. Hun forteller med stor innlevelse om et av deres tidligere partier der Ramin systematisk presset kongen hennes bort mot hjørnet av brettet før han til slutt satt henne sjakk matt. Ramin på sin side kan fortelle at han har fått mye bedre posisjonell forståelse etter sine sjakkpartier mot Wenche. Han kan fortelle at hun forsvarer seg så godt at det ikke nytter med ville ugjennomtenkte angrep mot hennes stilling. Han må spille godt strategisk og bygge opp små fordeler før han kan prøve å bryte gjennom forsvaret hennes.

I likhet med Wenche opplever Ramin møtene som veldig verdifulle. I tillegg til å kunne bruke sin kunnskap til noe meningsfullt har han blitt en bedre sjakkspiller selv. Dette året deltok han i sin første landsturnering der han endte på en 17.plass i klasse 5. Med seg til alle partiene hadde han med seg en liten lykke-kylling som han hadde fått av Wenche.